Ukonsentrerthet!

Å være konsentrert e en rar tilstand å være i har eg funnet ut. Eg lurer stadig på korti eg skal oppleve den tilstanden når det virkelig gjelder. Det e rart med det asså. Hver gang eg virkelig skal konsentrere meg om noe "viktig" som har med skolen å gjøre så finner eg på alt mulig annet å gjøre. Dette gjelder sikkert den hel del andre der ute i verden og. Eg for min del begynner å bli mektig lei av det. Np driver eg å skriver en semesteroppgave. Det e rart kor mye annet som e så sykt mye mer interessant enn det å skirve når man skal gjøre det asså. En annen ting som e rart e kor mye dritt eg klarer å komme opp med når eg ikkje sitter med mer relevante ting å komme opp med. Å overanalysere ting e noe som abefales på det sterkeste hvis man e tom for ting å skrive om og trenger desperat noe mer. I alle fall om du går på soisionom. Uansett kor teit det høres ut, og om 99% av det bare e noe nissetøys så bør det funke ganske bra asså. Det e i alle fall det eg har erfart til no i dette studiet. Men ka skal man gjøre når man har tynt ut all den dritten du har av noe som ligner kunnskap i hjernen din og desperat trenger mer? Eg gir opp asså.

Eg har også kommet opp med en del grunner for koffor eg har valgt et studie som så ufattelig ikkje passer for meg.
1) Eg hater følelser
2) Eg hater å snakke om følelser
3) Eg hater å analysere meg selv
4) Eg hater analysering av følelser
5) Eg hater spørsmålet: Hvordan føler du det nå?/Hva føler du om dette?
Dette var bare det som lå øverst i hjernebarken, tro meg det e en del andre ting som kommer frem når eg tenker meg om.
Jaja får håpe det blir bedre etterhvert. Eg e no i alle fall ferdi me praksis, noe som eg e ganske så gla for. På en annen side e eg ikkje så gla for det med tanke på at no MÅ eg begynne å lese til eksamen. Har ingen gode unnskyldninger for å la være lenger. Jaja det e vel bare til å hoppe i driten. Ønsk meg og mine likesinnede medstudenter lykke til
Fred ut